Ting som burde vært enkelt på Mac
Jeg har vært Macbruker en relativt grei stund nå. Stort sett er jeg veldig fornøyd, alt fungerer for det meste som det skal. Det at Firefox til stadighet døde på seg løste jeg enkelt ved å gå over til en beta av den nye Safari, som forøvrig er flott. Men så var det problemet, som faktisk er ganske stort, og har ført til frustrasjon, og det heter skrivere.
Det skal jo finnes drivere til alt for Mac. Bare å koble til, og bruke det. Høres ut som en optimistisk versjon av «Plug and pray» som man kjenner fra Windows. Og ja, faktisk er det stort sett slik, men altså ikke for skrivere. I første omgang kastet jeg min gamle Lexmark Optra R+ fordi det ikke kom tegn til ark ut av den når jeg hadde prøvd å koble den til via CUPS-tingen på linuxboxen. Det kan ha noe med at driverne ikke eksisterte, og alt var bare tull. Men greit, den begynte å bli vell sliten uansett.
Men Hilde hadde en fin Canonprinter, laser type sorthvitt. Rundt et år gammel, så den bør jo funke fint til Mac. USB-kabel til maskinen, og der endte også det. Etter mye jakting fant jeg en kinesisk driver som jeg ikke fikk til å fungere. Det viste seg forøvrig at det ikke var laget drivere til Mac for denne Canonprinteren, eller muligens på kinesisk. Det hele endte med at jeg bestilte meg en ny fargelaser fra Dell, etter at jeg hadde sjekket at de lagde drivere for Mac.
Vell fornøyd med å kunne skrive ut hjemme, på skolen og på jobben (der printeren er en storebror til min printer hjemme) skulle jeg en tur og skrive ut rundt 120 postkort på en OKI fargelaser. Og der var artigheten igang igjen. Ikke en driver til Mac å oppdrive.
«De sier det er så lett, jeg syns det er helt motsatt jeg». Det at 50% av skriverene jeg normalt ville brukt ikke kunne brukes fordi det ikke finnes drivere til Mac holder ikke for meg. Det finnes heldigvis fortsatt et format med navn PDF og minnepenner. Det reddet min trykking av postkort, selv om det tok en del mer tid en jeg hadde regnet med.