Espen Willersrud

Som i februar deltok jeg i juli deltok jeg på en av Norges speiderforbunds fine kurs, denne gangen brekurs. Kurset gikk over 9 dager på Smørstadbreen, Leirbreen og Storbreen.

Siden jeg for første gang, for mange år siden fant turen ut på blåis har jeg vært begeistret for isbreer. Og hva er da bedre en å komme seg ut på breetur i over en uke for å bli enda bedre kjent med både breene, og ikke minst utstyr og sikkerhet for fremtidige turer. Hyggelige gamle og nye bekjentskaper hører naturligvis også med.

Været snur fort i fjellet, og både snø, is og skyfri himmel i løpet av 24 timer er et godt eksempel på akkurat det. Enkelte dager var våte og litt kalde, andre helt spesielt fine og varme. Så godt som skyfri himmel i alle retninger fra Leirbreen er ikke noe vanlig syn, ikke for noen…

Jeg har bodd i Valdres i godt og vell et år nå. Det er fint, flott, og helt klart noe annet en Oslo, som jeg flyttet i fra. Men, noen dager er det naturlig å tenke hvorfor man gidder å bo så langt i fra veldig mange av de menneskene man faktisk tilbringer mest tid sammen med (utenom jobb).

Andre dager, som i går. Når jeg sammen med min kollega Henning, og en rekke andre mennesker bruker en snau time for å komme oss opp i Jotunheimen for en vårskitur, da er det ikke så vanskelig å forstå hva man gjør her…

Klatring er helt klart en av mine favorittaktiviteter, og ikke minst utrolig bra trening. Men som så mye annet blir det ikke alltid så mye av det som man gjerne skulle ønske. Så om noen er forbi og skulle ha lyst, jeg er alltid klar (en erkjennelse i det at flere av mine lesere er bekjente, eller har sammenfallende interesser).

Samtidig må jeg nevne at det på Leira er et veldig fint klatrefelt med ruter som fortsatt gir meg utfordringer, og mer en det. Neste skritt blir nok soloeringsutstyr så jeg i løpet av sommeren kan få tatt knekk på flere av dem.

Som Martin selv skriver var vi del av samme, hyggelige turfølge på Hardangervidda for noen uker siden. I forkant av turen kladdet jeg raskt en liste med tanke på å dele den med verden. Lista ble revidert litt av Martin, og jeg gjengir naturligvis den ferdige versjonen. Forhåpentligvis til nytte for fremtidige turgjengere på vinterfjellet.

I sekken

• Dunjakke (eller ullgenser)
• Lakenpose eller tynn sovepose
• Ekstra undertøy og sokker
• Spade
• Vindsekk
• Søkestang
• Skismøring, kork og skrape
• Toalettsaker (tannbørste, tannkrem, toalettpapir, såpe og deodorant)
• Håndkle
• Innesko
• Solbriller og slalombriller
• Liggeunderlag
• Mulepose og nødproviant
• Fyrstikker i vanntett boks
• Hodelykt
• DNT-nøkkel og medlemskort
• Multifunksjonsverktøy, f.eks. Leatherman
• Vannflaske, termos og niste (kan smøres på hytta)
• Førstehjelpssaker (gnagsårplaster, smertestillende, plaster, sportsteip, støttebandasje)
• Inneklær på hytta
• Vanntette pakkposer eller andre kreative løsninger for å pakke tørt i sekken

Noe som er glemt, eller overflødig? Det er naturligvis fritt frem for å kommentere!

I midten av februar deltok jeg på Norges speiderforbunds tradisjonsrike fjellederkurs. Som betyr at jeg fikk noen lange og fine dager ute på Hardangervidda med mye ski og graving. Disse dagene kan ikke oppsummeres godt nok med en liten serie med godværsbilder, men jeg deler de uansett. Og jeg kan forøvrig ikke annet en å skryte uhemmet av vinter og snø. Og sannelig fortjener mine nye gode venner Åsnes Ingstad og ikke minst Norrøna Lyngen et par godord. De som bidro til at både lange og kalde dager strengt talt ikke var noen bekymring.

Det skal også sies at jeg på denne uken gjorde en rekke nye og gode erfaringer både om ledelse, utstyr, mat og tur generelt på vinteren. Og jeg håper alle som har muligheten benytter den, og deltar i fremtiden…

I forkant av Vinjerock i år skulle vi, som året før legge ut på et par dagers tur med det målet å ikke gå samme sted to ganger, og ende opp på Eidsbugarden, der både bilen og Vinjerock befant seg. Det var derfor både en god og realistisk plan å legge ut på tur fra Eidsbugarden med første tur med MS Bithorn til Torfinnsbu, for derfra å gå gjennom Svartdalen til Gjendebu.

For å spare tid og vekt spiste vi middag på Gjendebu, og overnattet i lavvo der. Dag to gikk deretter videre til Eidsbugarden igjen gjennom Veslådalen, og et stykke langs Bygdin. Og det ville være dårlig gjort å ikke nevne grillbuffeten vi avsluttet dagsetappen med på Fondsbu.

Helt klart en fin tur, som heller ikke tok for mye tid. Og for ikke å glemme konsekvensen av at vi nå har funnet ut at vi må tilbake til Svartdalen for å samle 2000-metere neste sommer…

Svartdalen nedover mot Torfinnsbu.

Gjende til høyre.

Tåkefjell fra Eidsbugarden.

Litt slitne på tur under Vinjerock.

Eidsbugarden fra Utsikten.

Festivalcamp.

Kart fra Statens kartverk.

En god stund har gått siden vi reiste fra vårt lille, nye land: Utopia. 4.–11.juli 2009 arrangerte Norges speiderforund landsleir i Åndalsnes. I omtrent to år i forkant hadde leiren vært i mitt hode, som ansvarlig for grafisk profil, trykksaker og nestleder for kommunikasjonsetaten store deler av tiden. Det gikk mye tid og krefter. Og det er kanskje grunnen til at det har gått nesten et halvt år fra jeg kom hjem til jeg skrev noe om det.

Men viktigst av alt, det gikk veldig bra. 8000 fornøyde speidere, sol og god stemning. Jeg har tidligere vært med på slike ting før, jobbet alt for mye med ting som har med speiding å gjøre, og tenkt: aldri igjen. Når jeg nå sitter og ser på bildene og tenker over det er det ingen tvil, jeg kunne vært med på det igjen. At det er mye slit, og lange netter blir fort glemt når man opplever sol, 8000 fornøyde speidere og en veldig god stemning.

Som jeg har sagt før, Åndalsnes er et fint sted også.

Skal ikke glemme at det også under leiruka ble mye tid inne på låven, det er utrolig imponerende å se nivået til de fleste av fotografene og journalistene som var med.

Her er min deby som arkitekt. En rask blyantskisse som ble skannet og sendt på e-post. Når jeg kommer til Åndalsnes stå det sannelig der.

Alltid hyggelig å vandre rundt i leiren om natten, tåka likker litt over teltene og det er (nesten) helt stille.

Turen over Knutshø skal i følge mange både være luftig og skummel. Men etter min målestokk var den langt i fra skummel, og kanskje på grensen til litt luftig et par steder. Men langt i fra noe å tenke på i fint vær. Og selv uten å ha vært over 2000 meter er det en riktig så fin tur.

Man ser Knutshø godt på venstre side når man kommer over Valdresflya med bil (fra Fagernes), og sånn omtrent i rett linje fra Knutshø og ut mot Riksvei 51 finnes det en passende parkeringsplass, og sti hele veien inn til der stigningen begynner. Turen er ikke lenger merket, men det er rikelig med varder, om man bekymrer seg for å gå seg bort. Det er rikelig med stigning i perioder, og overraskende god utsikt til å ikke bevege seg over mer en usle 1517 m.o.h.

Man ser hele Besseggen og store deler av Gjende fra toppen. Og er man så heldig som oss, å møte blå himmel så langt man kan se skal man i hvert fall ikke klage. På toppen kan man naturligvis gå ned samme vei, eller bevege seg ned mot Gjende eller Leirungsdalen, som vi valgte. Rett og slett for å komme tilbake til utgangspunktet.

Hilde syns kanskje et par av partiene på turen var litt luftige, vi ble ikke enige om dette. Men jeg kan strekke meg ditt at jeg vil fraråde turen i tåke.

Siste bildet fra fotturen gjennom Leirungsdalen tilbake.

Oppdatering:

Kart, ruta er merket med sort strek.

Kart fra Statens kartverk.

I forrige uke hadde jeg en fin kanotur fra Muggedalen (Sør-Aurdal) til Nes i Ådal (Ringerike). Turen går stort sett på relativt stille vann, men vet et par anledninger var det stryk nok til at vi fikk et par liter vann i kanoen. Men i slutten av mai var det nok driv i øverste del til at turen gikk i behagelig tempo, uten nevneverdig mye innsats. Men desto nærmere Sperillen du kommer, desto mer må du gjøre jobben selv.

Vi startet turen ved rasteplassen med navn Muggedalen, den ligger rett nedenfor en bru, som har et stryk som definitivt ikke er egnet for kano. Så om du vil padle på Begna til Sperillen er dette så langt opp du kan starte uten å måtte bære underveis. Denne turen vil nok de fleste som padler med greit driv gjøre unna på rundt 3 timer, så noen skikkelig tur er det jo ikke. Men en fin liten tur, i fine omgivelser. Også en tur som lar seg gjennomføre om man bare er to, og bare har en bil. Da kan man kjøre en bil ned til Nes eller Valdresporten, og ta Valdresekspressen opp igjen til Muggedalen.

Jeg får rett og slett komme med en bekjennelse; jeg er dårlig på løyper. Flere ganger i vinter, som vintrene før har jeg prøvd å gå på ski i flotte preparerte løyper. Og selv så mye jeg prøver syns jeg det egentlig er bedre å gå steder der det ikke er løyper, til nød bare noen staker eller scooterspor.

Det at jeg bare har noen relativt billige fjellski skal vist i følge andre ha noe med at utbytte av å gå i disse flotte preparerte løypene å gjøre. Men det blir bare teknisk. Følelsen er også litt anderledes, det blir mer tur en å komme seg fortest mulig frem, og man ser og opplever mer natur.

Men, nå skal det sies at jeg også har begynt å få tanker om å prøve å komme meg litt ut av disse skisentrene også, egentlig har jeg tenkt på det i flere år. Kan hende det bare er noe fint med uberørt snø.