Krydrer her tipset med et klassisk feriemotiv for mange andre en meg…

Ser at det er en del fokus på dette om dagen, og bidrar her med det beste tipset, helt gratis.

Q: Hvordan holde seg oppdatert på jobb, e-post og sosiale medier i ferien?

A: Bare glem det!

Tidligere i uka prøvde jeg meg på en timeleaps fra innflyttingen av nytt kontor. Resultatet kunne nok blitt bedre, men det var nyttig til å gjøre noen erfaringer – som jeg deler her:

• Bruk mest mulig manuelle instillinger, men litt automatikk hvis lysforholdene endrer seg.
• Autofokus kan nok være en dårlig ide, særlig hvis det eksempelvis er et vindu kamera prøver å fokusere på (som her).
• iMovie er ikke noe perfekt program for å sette sammen bildene med etterpå (gi meg gjerne gode tips her).
• DSLR Remote Pro er et brillefint program til å styre speilreflekskamera fra Os X (og Windows).
• Ekstern strømforsyning til kamera kunne vært en god ide hvis kamera skulle stått lenger.
• Et Canon PowerShot med CHDK kunne helt sikkert vært en minst like god løsning (er da ikke avhengig av noen maskin til å styre kamera).

Under dagens lunch lanserte jeg mitt ønske fra tidligere, om to skidager ekstra pr. år uten sykemelding eller sykedager. Enkelt og greit, jeg fikk positiv respons fra min sjef.

Og så enkelt er det, ingen tvil om hva som er mitt mål for 2010, for i 2011 vil jeg ha to fleksible ekstra skidager!

Min kollega Christopher var ikke alt for treg på å bestille seg et GoPro Helmet Hero HD når det ble et tema på kontoret. Selv har jeg ikke vært like rask, men jeg vet at det kommer. Jeg fikk låne det en liten tur rundt på kontoret, og er alt overbevist.

Dette kommer til å bli en stor hitt ute på litt aktive turer, og utrolig mye annet. Mer kommer, helt sikkert! Youtube viser alt at mange har oppdaget det.

Og det er naturligvis alt for tidlig å reflektere. Så da kan jeg like greit gjøre det. Oslo har blitt byttet ut med Fagernes, uforutsigbart arbeid og økonomi har blitt byttet ut med fast jobb og fast lønn.

For å starte med Fagernes eller kanskje Valdres er det jo masse fin natur, plass og stillhet om man skulle ønske det. Kanskje litt tungvint uten bil, men jeg har nylig oppdaget at det er ganske mye man kan få med seg på sykkel også. Selv om jeg nok har innsett at jeg må ha bil, da er jo også tilgangen til Jotunheimen betydelig større.

Det andre er jobb, det er fint å kunne gå på jobb, treffe andre mennesker som driver med noe av det samme og ha nok å drive med hver eneste dag. Og noen ganger også kvelder, men alt i alt jobber jeg mindre. Og mer med ting som er gøy.

Økonomi har jo også lenge vært et trist kapittel, og det er det fortsatt. Men jeg skylder ingen penger og har ingen penger. Jeg ligger etter med masse ting, eksempelvis har jeg ikke handlet klær på ca. et år, og brillene mine faller snart fra hverandre. Men alle store skumle utgifter er ferdig. Jeg har også snart fått kvittet meg en bil, som til tross for astronomiske påkostninger fortsatt ikke fungerer.

Alt i alt tjener jeg altså mer, jobber mindre og har mer fin natur tilgjengelig når arbeidsdagen er over. Ser nok litt mindre til Hilde, men er flinkere til å utnytte, og sette pris på den tiden vi er sammen. Og ikke vil jeg si at jeg har vært dårlig til å reise til Oslo heller.

Noen ganger skulle man tro at folk lager problemer bare for å lage dem, og holder møter om ubetydelige ting bare for møtenes skyld. Noen ganger virker det også som om folk engasjerer seg i ting bare for å høre sin egen stemme, eller pirke på ting som alt er bestemt, som de personlig ikke er enig i. Og slike ting tar ofte alt for mye tid, skaper irritasjon og dreper motivasjon.

Og det er i slike situasjoner jeg ønsker at jeg hadde evner jeg langt i fra har, men vet om noen få mennesker som har. Det er evnen til å være konstruktiv og reflektert når de aller fleste andre for lengst har mistet hodet, og nesten har glemt hvorfor man i det hele tatt begynte å diskutere.

Evnen til å kunne å si fornuftige ting i slike situasjoner uten å verken virke irritert, sarkastisk eller bedrevitende. Den evnen til å kunne se ting fra et litt annet perspektiv, kunne fortelle folk «nå lager vi problemer som ikke eksisterer», «her er det tatt en avgjørelse, vi sparer oss alle for tid og irritasjon ved bare å la det ligge». Eller kunne si ting som «dette har verken økonomisk eller praktisk hensikt å diskutere, blir det et problem tar vi det når det kommer, vi trenger ikke lage problemer som ikke eksisterer». Vet ikke om dette var gode eksempler en gang. Men en evne til å være reflekterte når andre ikke lenger klarer å være det. Det er en evne man skulle hatt.

Jeg har i den siste tiden tenkt at jeg er så lei at jeg hadde lagt mye av mitt frivillige engasjement på hylla, og funnet på noe annet. Om det ikke hadde vært for at jeg faktisk føler et ansvar for det vi driver med. Men fokuset er naturligvis helt feil fra min side. Her er det på tide å legge ting fra seg, si at dette er så uviktig når vi har så utrolig mye annet å gjøre at vi bare får la ting ligge til det eventuelt, og mest sannsynlig ikke blir et problem.

Og takk til de få menneskene jeg har sett har disse evnene. Det har om ikke annet gjort meg bevist på at det er mulig!

De to siste helgene på rad har jeg reist timevis for å tilbringe en helg med frivillig arbeid og for å sove på et gulv på en skole. Helgen går gjerne med til lange og sene møter. Jeg legger meg alt for sent, og står opp uhyggelig tidlig til helg å være. Og ikke for å rekke en frokost som er noe å skryte av heller. Alt dette naturligvis uten å få dekket så veldig mye mer en reisen, som helst skal være gjort på billigst mulige måte.
Jeg tror ikke det er helt feil, hvis jeg kan tippe at det kan gå med omtrent et årsverk (det er 1740 timer) i løpet av de to årene som det jobbes med forberedelsene til Norges speiderforbunds landsleir, Utopia for min del. Og jeg vet det er mange med meg. Den første helgen var jeg i Åndalsnes, den andre i Trondheim. Og litt for mange kvelder har gått med til arbeid for akkurat det samme også i den siste tiden.

Hva er grunnen til at man jobber så mye, helt gratis? Jeg treffer utrolig mange hyggelige folk, engasjerte folk. Folk som er mye mer engasjert en meg. Men mye av det arbeidet jeg gjør skjer jo faktisk ikke sammen med disse menneskene, men hjemme, når jeg sitter alene. Så klart er helgene vi treffes, drikker kaffe og jobber veldig motiverende. Men fortsatt kanskje ikke nok i seg selv til å bruke så mye tid?

Naturligvis kan jeg snart se at vi har klart det vi har jobbet med så lenge. 7000 glade speidere er samlet i Åndalsnes for en uke. Mange er sikkert på leir, borte fra foreldrene for første gang og kommer til å få en opplevelse for livet. Akkurat som jeg gjorde på min første landsleir, Austrått i 1997. Men, det er et faktum at det samme helt sikkert ville skjedd om jeg ikke hadde blandet meg inn i det i hele tatt.

Nå som jeg ikke lenger bor sammen med Hilde kunne jeg jo helt klart prioritert tiden min annerledes, noe jeg ikke skal nekte for at jeg kunne det før også. Men prioriteringer er et slitt ord, og har jo ingen verdi som annet en handling.

Inntil videre ikke noe godt svar på hvorfor, men et eller annet tror jeg nok det er

Valdres.no skrev i dag om meg, og min nye jobb, og litt kunne man lese her også. Og da skal ikke jeg gjøre annet en å bekrefte at jeg 1.april starter i fast jobb og flytter til Fagernes eller området deromkring.

De som har lest en del vet at det jo ikke utelukkende har gått problemfritt å være selvstendig næringsdrivende. Så jeg ser frem til å kunne bruke masse mer tid på faglig utvikling og utfordrende oppgaver fremfor å bekymre meg alt for mye for praktiske og økonomiske ting. Og ikke minst bli en del av et godt og faglig miljø jeg er sikker på at jeg kommer til å trives!

I dag slapp riktignok jeg unna, men det var nok en gang innbrudd i garasjen. Med dertil hørende herping av port og tyveriforsøk på et stykk bil. Bilen fikk de riktignok ikke med seg denne gangen, men nok en gang ødelagt en del.

Jeg føler meg aldri trygg når jeg går ned i garasjen, møter jeg noen. Er bilen min der, mangler den innventar og vindu igjen? Jeg vil ikke ha det sånn!

Som bildet viser, sykkel i sommersol kan være fint og nesten idyllisk. Men det er langt i fra min sykkeltur i dag morges. Etter at min nå 12 år gamle sykkel har vært sykmeldt en måneds tid fikk jeg i romjula ånden over meg for å fikse den. Nye slanger, bremser og ikke minst piggdekk. Piggdekk med masse pigger bak, og litt mindre foran. Og dertil egnet mengde med rullemotstand.

Når jeg begynte å sykle i høst gikk det helt greit, det var tungt, men jevnet seg ut relativt fort. Jeg begynte nesten å føle at jeg var i bedre form. Det å starte å sykle igjen med piggdekk derimot virket langt i fra helsebringene, snarere mot det motsatte. Og jeg må innrømme at tanken slo meg flere ganger på veien de nesten to milene til kontoret i dag, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?