Som faste lesere forhåpentligvis har oppdaget (dere som kun leser RSS trenger ikke tenke på dette) har jeg fått pusset opp litt her. Jeg tror faktisk det meste skal fungere sånn passe greit nå, men skulle noe annet være tilfelle er det bare å slenge igjen en kommentar.
Slik denne siden/bloggen så ut tidligere syns jeg strengt talt det var for ille. Tross alt jobber jeg jo som webdesigner… Nå er ikke denne siden noe revlusjonerende i forhold til hverken design eller funksjonalitet, men det er etter min mening mye bedre en hva det var. Og ikke minst har jeg fått på plass en ny fungerende versjon av WP som gjør at jeg kan skrive litt igjen.
En god stund har gått siden vi reiste fra vårt lille, nye land: Utopia. 4.–11.juli 2009 arrangerte Norges speiderforund landsleir i Åndalsnes. I omtrent to år i forkant hadde leiren vært i mitt hode, som ansvarlig for grafisk profil, trykksaker og nestleder for kommunikasjonsetaten store deler av tiden. Det gikk mye tid og krefter. Og det er kanskje grunnen til at det har gått nesten et halvt år fra jeg kom hjem til jeg skrev noe om det.
Men viktigst av alt, det gikk veldig bra. 8000 fornøyde speidere, sol og god stemning. Jeg har tidligere vært med på slike ting før, jobbet alt for mye med ting som har med speiding å gjøre, og tenkt: aldri igjen. Når jeg nå sitter og ser på bildene og tenker over det er det ingen tvil, jeg kunne vært med på det igjen. At det er mye slit, og lange netter blir fort glemt når man opplever sol, 8000 fornøyde speidere og en veldig god stemning.
Som jeg har sagt før, Åndalsnes er et fint sted også.
Skal ikke glemme at det også under leiruka ble mye tid inne på låven, det er utrolig imponerende å se nivået til de fleste av fotografene og journalistene som var med.
Her er min deby som arkitekt. En rask blyantskisse som ble skannet og sendt på e-post. Når jeg kommer til Åndalsnes stå det sannelig der.
Alltid hyggelig å vandre rundt i leiren om natten, tåka likker litt over teltene og det er (nesten) helt stille.
Jeg passer hund om dagen, noe som betyr at jeg må ut om jeg vil eller ikke. I kveld tok jeg med meg kamera for sikkerhetsskyd, og tok et bilde fra en liten topp bak huset jeg bor i.
Turen over Knutshø skal i følge mange både være luftig og skummel. Men etter min målestokk var den langt i fra skummel, og kanskje på grensen til litt luftig et par steder. Men langt i fra noe å tenke på i fint vær. Og selv uten å ha vært over 2000 meter er det en riktig så fin tur.
Man ser Knutshø godt på venstre side når man kommer over Valdresflya med bil (fra Fagernes), og sånn omtrent i rett linje fra Knutshø og ut mot Riksvei 51 finnes det en passende parkeringsplass, og sti hele veien inn til der stigningen begynner. Turen er ikke lenger merket, men det er rikelig med varder, om man bekymrer seg for å gå seg bort. Det er rikelig med stigning i perioder, og overraskende god utsikt til å ikke bevege seg over mer en usle 1517 m.o.h.
Man ser hele Besseggen og store deler av Gjende fra toppen. Og er man så heldig som oss, å møte blå himmel så langt man kan se skal man i hvert fall ikke klage. På toppen kan man naturligvis gå ned samme vei, eller bevege seg ned mot Gjende eller Leirungsdalen, som vi valgte. Rett og slett for å komme tilbake til utgangspunktet.
Hilde syns kanskje et par av partiene på turen var litt luftige, vi ble ikke enige om dette. Men jeg kan strekke meg ditt at jeg vil fraråde turen i tåke.
Siste bildet fra fotturen gjennom Leirungsdalen tilbake.
Oppdatering:
Kart, ruta er merket med sort strek.
Kart fra Statens kartverk.
I forrige uke hadde jeg en fin kanotur fra Muggedalen (Sør-Aurdal) til Nes i Ådal (Ringerike). Turen går stort sett på relativt stille vann, men vet et par anledninger var det stryk nok til at vi fikk et par liter vann i kanoen. Men i slutten av mai var det nok driv i øverste del til at turen gikk i behagelig tempo, uten nevneverdig mye innsats. Men desto nærmere Sperillen du kommer, desto mer må du gjøre jobben selv.
Vi startet turen ved rasteplassen med navn Muggedalen, den ligger rett nedenfor en bru, som har et stryk som definitivt ikke er egnet for kano. Så om du vil padle på Begna til Sperillen er dette så langt opp du kan starte uten å måtte bære underveis. Denne turen vil nok de fleste som padler med greit driv gjøre unna på rundt 3 timer, så noen skikkelig tur er det jo ikke. Men en fin liten tur, i fine omgivelser. Også en tur som lar seg gjennomføre om man bare er to, og bare har en bil. Da kan man kjøre en bil ned til Nes eller Valdresporten, og ta Valdresekspressen opp igjen til Muggedalen.
Og det er naturligvis alt for tidlig å reflektere. Så da kan jeg like greit gjøre det. Oslo har blitt byttet ut med Fagernes, uforutsigbart arbeid og økonomi har blitt byttet ut med fast jobb og fast lønn.
For å starte med Fagernes eller kanskje Valdres er det jo masse fin natur, plass og stillhet om man skulle ønske det. Kanskje litt tungvint uten bil, men jeg har nylig oppdaget at det er ganske mye man kan få med seg på sykkel også. Selv om jeg nok har innsett at jeg må ha bil, da er jo også tilgangen til Jotunheimen betydelig større.
Det andre er jobb, det er fint å kunne gå på jobb, treffe andre mennesker som driver med noe av det samme og ha nok å drive med hver eneste dag. Og noen ganger også kvelder, men alt i alt jobber jeg mindre. Og mer med ting som er gøy.
Økonomi har jo også lenge vært et trist kapittel, og det er det fortsatt. Men jeg skylder ingen penger og har ingen penger. Jeg ligger etter med masse ting, eksempelvis har jeg ikke handlet klær på ca. et år, og brillene mine faller snart fra hverandre. Men alle store skumle utgifter er ferdig. Jeg har også snart fått kvittet meg en bil, som til tross for astronomiske påkostninger fortsatt ikke fungerer.
Alt i alt tjener jeg altså mer, jobber mindre og har mer fin natur tilgjengelig når arbeidsdagen er over. Ser nok litt mindre til Hilde, men er flinkere til å utnytte, og sette pris på den tiden vi er sammen. Og ikke vil jeg si at jeg har vært dårlig til å reise til Oslo heller.
Når man driver med frivillig arbeid er det ingen hemmelighet at det av og til er litt mange høvdinger, og at det noen ganger brukes alt for mye tid på detaljer, som i den store sammenhengen er helt ubetydelig, både praktisk og økonomisk. Nå sier jeg ikke at det ikke er sånn i arbeidslivet også, men er man på jobb får man i det miste betalt.
Noen ganger skulle man tro at folk lager problemer bare for å lage dem, og holder møter om ubetydelige ting bare for møtenes skyld. Noen ganger virker det også som om folk engasjerer seg i ting bare for å høre sin egen stemme, eller pirke på ting som alt er bestemt, som de personlig ikke er enig i. Og slike ting tar ofte alt for mye tid, skaper irritasjon og dreper motivasjon.
Og det er i slike situasjoner jeg ønsker at jeg hadde evner jeg langt i fra har, men vet om noen få mennesker som har. Det er evnen til å være konstruktiv og reflektert når de aller fleste andre for lengst har mistet hodet, og nesten har glemt hvorfor man i det hele tatt begynte å diskutere.
Evnen til å kunne å si fornuftige ting i slike situasjoner uten å verken virke irritert, sarkastisk eller bedrevitende. Den evnen til å kunne se ting fra et litt annet perspektiv, kunne fortelle folk «nå lager vi problemer som ikke eksisterer», «her er det tatt en avgjørelse, vi sparer oss alle for tid og irritasjon ved bare å la det ligge». Eller kunne si ting som «dette har verken økonomisk eller praktisk hensikt å diskutere, blir det et problem tar vi det når det kommer, vi trenger ikke lage problemer som ikke eksisterer». Vet ikke om dette var gode eksempler en gang. Men en evne til å være reflekterte når andre ikke lenger klarer å være det. Det er en evne man skulle hatt.
Jeg har i den siste tiden tenkt at jeg er så lei at jeg hadde lagt mye av mitt frivillige engasjement på hylla, og funnet på noe annet. Om det ikke hadde vært for at jeg faktisk føler et ansvar for det vi driver med. Men fokuset er naturligvis helt feil fra min side. Her er det på tide å legge ting fra seg, si at dette er så uviktig når vi har så utrolig mye annet å gjøre at vi bare får la ting ligge til det eventuelt, og mest sannsynlig ikke blir et problem.
Og takk til de få menneskene jeg har sett har disse evnene. Det har om ikke annet gjort meg bevist på at det er mulig!
De to siste helgene på rad har jeg reist timevis for å tilbringe en helg med frivillig arbeid og for å sove på et gulv på en skole. Helgen går gjerne med til lange og sene møter. Jeg legger meg alt for sent, og står opp uhyggelig tidlig til helg å være. Og ikke for å rekke en frokost som er noe å skryte av heller. Alt dette naturligvis uten å få dekket så veldig mye mer en reisen, som helst skal være gjort på billigst mulige måte.
Jeg tror ikke det er helt feil, hvis jeg kan tippe at det kan gå med omtrent et årsverk (det er 1740 timer) i løpet av de to årene som det jobbes med forberedelsene til Norges speiderforbunds landsleir, Utopia for min del. Og jeg vet det er mange med meg. Den første helgen var jeg i Åndalsnes, den andre i Trondheim. Og litt for mange kvelder har gått med til arbeid for akkurat det samme også i den siste tiden.
Hva er grunnen til at man jobber så mye, helt gratis? Jeg treffer utrolig mange hyggelige folk, engasjerte folk. Folk som er mye mer engasjert en meg. Men mye av det arbeidet jeg gjør skjer jo faktisk ikke sammen med disse menneskene, men hjemme, når jeg sitter alene. Så klart er helgene vi treffes, drikker kaffe og jobber veldig motiverende. Men fortsatt kanskje ikke nok i seg selv til å bruke så mye tid?
Naturligvis kan jeg snart se at vi har klart det vi har jobbet med så lenge. 7000 glade speidere er samlet i Åndalsnes for en uke. Mange er sikkert på leir, borte fra foreldrene for første gang og kommer til å få en opplevelse for livet. Akkurat som jeg gjorde på min første landsleir, Austrått i 1997. Men, det er et faktum at det samme helt sikkert ville skjedd om jeg ikke hadde blandet meg inn i det i hele tatt.
Nå som jeg ikke lenger bor sammen med Hilde kunne jeg jo helt klart prioritert tiden min annerledes, noe jeg ikke skal nekte for at jeg kunne det før også. Men prioriteringer er et slitt ord, og har jo ingen verdi som annet en handling.
Inntil videre ikke noe godt svar på hvorfor, men et eller annet tror jeg nok det er
Jeg får rett og slett komme med en bekjennelse; jeg er dårlig på løyper. Flere ganger i vinter, som vintrene før har jeg prøvd å gå på ski i flotte preparerte løyper. Og selv så mye jeg prøver syns jeg det egentlig er bedre å gå steder der det ikke er løyper, til nød bare noen staker eller scooterspor.
Det at jeg bare har noen relativt billige fjellski skal vist i følge andre ha noe med at utbytte av å gå i disse flotte preparerte løypene å gjøre. Men det blir bare teknisk. Følelsen er også litt anderledes, det blir mer tur en å komme seg fortest mulig frem, og man ser og opplever mer natur.
Men, nå skal det sies at jeg også har begynt å få tanker om å prøve å komme meg litt ut av disse skisentrene også, egentlig har jeg tenkt på det i flere år. Kan hende det bare er noe fint med uberørt snø.
Valdres.no skrev i dag om meg, og min nye jobb, og litt kunne man lese her også. Og da skal ikke jeg gjøre annet en å bekrefte at jeg 1.april starter i fast jobb og flytter til Fagernes eller området deromkring.
De som har lest en del vet at det jo ikke utelukkende har gått problemfritt å være selvstendig næringsdrivende. Så jeg ser frem til å kunne bruke masse mer tid på faglig utvikling og utfordrende oppgaver fremfor å bekymre meg alt for mye for praktiske og økonomiske ting. Og ikke minst bli en del av et godt og faglig miljø jeg er sikker på at jeg kommer til å trives!
